SHAPING TIME
-time and the city


”Time – the system of those sequential relations that any event has to any other, as past, present, or future; indefinite and continuous duration regarded as that in which events succeed one another.”  dictionary.com

In one way or another we all relate to it, we all are affected by it and there is no escape. A beginning and an end for everything. Untouchable and abstract yet completely clear and evident it has twisted the minds of philosophers, scientists, writers and plain thinkers for milleniums. Most of all it tops the list of things we´d like to be able to control, change, turn back, or even undo. I like to think that the closest there is of controlling time comes to either medicine –the possibility of a certain death getting reversed back into life, or technology –where any moment is given the oppurtunity to be preserved and instantly shared with others through photography and video.
Officially given to the world by Louis Daguerre and the French government in 1839, photography has since streched the  definitions of truth and language. In the beginning the photographers were all amateurs, experimenting with and developing this gift. In 1878 Eadweard Muybridge took a step forward towards the moving image by using multiple cameras to successfully capture motion. Today, several decades later the photgraphic evolution has come to a point where HD cinema and automatic cameras are available to most citizens of the world, and almost to consider a human right. This workshop aimed to reflect upon the historic aspects of time and photography, as well as time and the city. In October 2010 Hilde Jørgensen and myself invited a group of Norwegian artists and art students to head for the Filmschool in Lodz to get an introduction in wet collodion techniques, and to the ongoing gentrification of the former industrial parts of Lodz. We were given the oppurtunity to produce images as if it was the industrial heydays of Lodz in the 1860s. The images were made in a studio for practical reasons, but the workshop also offered field trips to remaining factories in the city. Some of the factories were renovated into fancy shopping malls or apartments, while others kept in decay and waiting to be torn down.

In addressing the past as of technology we find Finn Arne Johannesen´s project P.I.P. – Pinhole in Poland. Using a pinhole camera, which basically consists of a small little box, with a small little hole, that are manually operated to project light on to a negative inside the box. Dealing with long exposures the box needs to be set upon a tripod. In Johannessen´s case the pinhole camera is capturing the surroundings from a waist down perspective, like the perspective of a child exploring the world. Johannessen follow this up even more by keeping his compositions simple and playful.

Kristin Tårnesvik process found imagery into new meanings. In her series PLAY we see aerial photographs from what seems to be 1942 retitled by the artist. The first image ”rewind” outlines a semi-urban city with a sports arena, train station and elaborate parks, as well as extensive farming. ”pause” seems to move over a suburban area with houses in tight rows and a garden for every house. Cultivated lakes and a large factory occurs in this google map-like photograph. ”forward” leads us straight into the city center, with boulevards and renaissance buildings. Looking closely you soon realize that the three images conjuncts the same city, which brings to mind social classes coexisting in cities without ever running into one another.    

Alette Schei Rørvik´s "Alias anno 1920" depicts a woman dressed in an early 1900s dress. There´s a hand movement that reveals a quite long exposure, not unusal in photographs taken from that time. However, this is a selfportrait by the artist inside a workers apartment for a textile factory in Lodz. With a performative approach Schei Rørvik enters the sphere of an industrial textile worker by reconstruction. It could easily be mistaken for an authentic moment unless a closer look would reveal otherwise.

Bjarne Bare delivers a work within the tradition of snapshots. In his series”Time and time again in the Manchester of Poland” his motives appears swift and made from a state of a passer-by, but yet very carefully composed. Bare turns his camera in unexpected directions and captures what others may have walked by for a lifetime without ever noticing.

Photography is known to fill the function of a witness. In Geraldine van Wessem´s photographs we see missing tiles fallen or taken from the wall, rust in the process of consuming a door and more of what strikes me as interior still lives. Yet there is something else to it, as if we are witnessing a witness. Old and worn down, these interiors have lived and come to an end when van Wessem set out to reveal decades of activity, long gone functionality and secrets to be kept.  

Hilde Jørgensen´s series ”time hang heavy” comes across as a variety of front pages or illustrations for novels. Astonishingly random yet focused, they all give the impression of a deep and unexpected connection to eachother. Each image is just a first step into an ocean of stories in black&white and blue, about humanity in relation to biology and sanity. ”How sad life is” outlines a dysfunctional tram track in a harsh black and white print. It embodies the feeling of helplessness. The entire series cries out an effort to escape and regain control.

Smoking chimneys and a blue surface strikes the viewer in”Seeing as a kind of belonging” by Katinka Goldberg. Most photographs are taken from a close range, exploring and later finding it´s place in a collage of Yours and Mine. As glimpses of an  immediate reflection upon existance, Goldberg´s images shifts from tremendously distant to immensely close. From a factual view of a factory to a sculptural duvet, together they come through as a common experience.

Maya Økland is in fact the author of this text as well as a participant. In my project I have put my attention to how the past and the present, and sometimes even the future coexists and occurs simultaneously. It is easy to spot this in Lodz by it´s rich history of industrialisation, worldwar and communism still colouring the everyday life of its citizens. Terminated factories testifies of a lost domain but also symbolizes the future with its potential when renovated or given a new function.

Siri Sætre´s series ”Fable” and ”Study of ghosts: Sorrow/Hope/Resignation” outlines  dreamlike settings from polaroids. In ”Fable” it is unclear wether the image is one single shot – with three different lenses, or three shots from three different angles. Instant images without the possibility of postproduction allows for chemical reactions to interfere with the compositon, giving up control and leaving it all to the imagination.

Hector Pina Barrios is the only participant in this project that does not rely on images alone. With a background from architecture Pina Barrios operates within relational aesthetics when he interacts with his audience. ”Lodz instruction for landscape comprehension” sets out to challenge the readers creativity and encourages them to complete his art work by sending in images of the task. Results will then be published in a special blog http://thelodzproject.wordpress.com/ 

Thoroughly detailed documentations, of what comes to mind as a science fiction film set  from the 60s or 70s, explores modern technology from the 1900s in Yamile Calderon´s ”Traces of the past”. What could be the control room in a green mother ship are in fact a terminated power plant. The straight forwardness and well balanced exposure in Calderon´s compositions serves as a great backdrop for a vivid imagination, as well as an in-depth study of an abandoned textile factory. 

Veneers (rusty no 2, 4 & 5) by Marthe Elise Stramrud leads us into abstraction, which, on my behalf indicates evil Disney characters. But the title reveals that it represent an iron surface. A container in decay, with a disturbing pattern recurring to our awareness. Time cease to exist in Stramrud´s series, trapped in a corner the viewer meets no other options than to surrender.




SHAPING TIME
– time and the city


«Tid – et system av de sekvensielle forhold som enhver hendelse har til noen annen, som fortid, nåtid eller fremtid; en ubestemt og konstant varighet betraktet som den hvor hendelser følger hverandre.»  dictionary.com

På en eller annen måte kan vi forholde oss til tiden, den påvirker oss, og vi kan ikke unngå den. En begynnelse og en slutt for alt. Upåtagelig og abstrakt, og likevel så helt klar og tydelig at filosofer, forskere, forfattere og vanlige tenkere i årtusener har brydd sine hjerner med den. Først og fremst topper den listen over saker vi ønsker å kunne kontrollere, endre, ta tilbake, eller til og med gjøre ugjort. Jeg liker å tro at det nærmeste vi kommer i å kontrollere tiden er enten medisin – mulighet til å bli redd fra en sikker død og vende tilbake til livet – eller teknologi – der hvilket som helst øyeblikk får sjanse til å bli bevart og umiddelbart delt med andre ved hjelp av fotografi og video.
Fotografi, som Louis Daguerre offisielt skjenket verden og den franske regjeringen i 1839, har siden den gang utvidet definisjonen av sannhet og språk. I begynnelsen var fotografer alle amatører som eksperimenterte og utviklet denne gaven. I 1878 tok Eadweard Muybridge et skritt frem mot bevegelige bilder gjennom å benytte seg av flere kameraer i et vellykket forsøk på å fange bevegelse. I dag, noen få tiår senere, har fotografiets evolusjon kommet til et punkt der HD-kino og automatiske kameraer er tilgjengelige for de fleste verdensborgere og blir nesten betraktet som en menneskerett. Målet med denne workshopen var å reflektere over historiske aspekter av fotografi så vel som tid og by. I oktober 2010 inviterte Hilde Jørgensen og jeg en gruppe norske kunstnere og kunststudenter til å sette kurs mot Filmskolen i Łódź for å få innføring i kollodium våtplateteknikken og den pågående gentrifiseringen av tidligere industriområder i Łódź. Vi fikk anledning til å skape bilder som om det var Łódź' industrielle storhetstid på 1860-tallet. Av praktiske grunner ble bildene laget i et studio, men workshopen bød også på feltturer til de fabrikker som er igjen i byen. Noen av disse fabrikkene ble renovert til fancy kjøpesentre eller leiligheter, mens de andre fortsatt forfaller og venter på å bli revet.

Ved å henvise til fortid i teknologisk forstand finner vi Finn Arne Johannesens prosjekt – P.I.P. – Pinhole in Poland. Han bruker et hullkamera, som i utgangspunktet består av en liten kasse med et lite hull. Det betjenes manuelt slik at lyset blir projisert på en negativ inne i kassen. Ved lang eksponeringstid må kassen settes på stativ. I Johannessens arbeider fanger hullkameraet omgivelsene fra et midje-nivå perspektiv, liksom fra perspektivet til et barn som utforsker verden. Johannessen følger dette konseptet enda mer gjennom å holde sine komposisjoner enkle og lekefulle.

Kristin Tårnesviks prosess gav nye betydninger til billedspråket. I serien PLAY ser vi flyfoto, tilsynelatende fra 1942, omtitulert av kunstnerinnen. Det første bildet «rewind» skisserer et tettsted med en idrettsarena, jernbanestasjon, velholdte parkområder så vel som med et omfattende jordbruk. «pause» tar oss til en forstad med hus i tette rekker og en hage for hvert hus. I dette Google Maps-lignende fotografiet kommer dyrkede innsjøer og store fabrikker til syne. «forward» fører oss rett inn i byens sentrum med bulevarder og renessansebygninger. Ser vi litt nærmere, blir vi snart klar over at de tre bildene forbindes av den samme byen, hvilket minner om samfunnsklasser som samtidig eksisterer i byer uten noen gang å støte på hverandre.    

Alette Schei Rørviks «Alias anno 1920» fremstiller en kvinne iført en kjole fra begynnelsen av 1900-tallet. Håndbevegelsen avslører en ganske lang eksponering, ikke så uvanlig for bilder fra den tiden. Men dette er et selvportrett av kunstnerinnen inne i en leilighet for ansatte i en tekstilfabrikk i Łódź. Med en performativ tilnærming og gjennom rekonstruksjon kommer Schei Rørvik inn i en tekstilindustriarbeiders sfære. Det skulle lett kunne forveksles med et ekte øyeblikk, med mindre en nærmere titt avslørte noe annet.

Bjarne Bare skaper sine arbeider i en tradisjon av øyeblikksbilder. I hans serie «Time and time again in the Manchester of Poland» synes hans motiver å være snare og tatt fra en forbipasserendes perspektiv, men allikevel svært nøye komponert. Bare peker kameraet i uventede retninger og fanger opp det som andre kan ha gått forbi i hele sitt liv uten å legge merke til.

Fotografi er kjent for sin vitnefunksjon. I Geraldine van Wessems fotografier ser vi manglende fliser som har falt eller blitt revet ned fra veggen, rust som holder på med å spise opp en dør, og det som slår meg er at interiøret fremdeles lever. Likevel finnes det noe annet her, som om vi var vitne til et vitne. De gamle og nedslitte interiørene hadde levd og dødd da van Wessem kom for å avdekke tiår av aktivitet, forgangen funksjonalitet og hemmeligheter som skulle holdes på.  

Hilde Jørgensens serie «time hang heavy» fremstår som en rekke forsider eller illustrasjoner for romaner. Forbløffende tilfeldige, men likevel fokusert, gir de inntrykk av å stå i en dyp uventet tilknytning til hverandre. Hvert bilde er bare det første steget inn i et hav av historier i svart-hvitt og blått om menneskeheten i forhold til biologi og sunnhet. «How sad life is» fremstiller et ødelagt trikkespor i et grovt svart-hvitt bilde. Det legemliggjør følelsen av hjelpeløshet. Hele serien roper ut om et forsøk på å rømme og gjenvinne kontrollen.

Røykende piper og blå overflater treffer betrakteren i «Seeing as a kind of belonging» av Katinka Goldberg. De fleste bildene er tatt på nært hold, de utforsker og senere finner sin plass i kollasjen «Yours and Mine». Som glimt av en umiddelbar refleksjon over tilværelsen skifter Goldbergs bilder fra å være enormt fjerne til voldsomt nære. Fra et virkelig utsyn over fabrikken til en skulpturell forestilling, sammen blir de til en felles opplevelse.

Maya Økland er faktisk både forfatter av denne teksten og deltaker. I mitt prosjekt har jeg satt min oppmerksomhet på hvordan fortid og nåtid, og gjentatte ganger også fremtid, eksisterer sammen og skjer samtidig. Dette er lett å oppdage i Łódź' rike historie med industrialisering, verdenskrig og kommunisme, som fortsatt setter farge på hverdagen til byens innbyggere. Nedlagte fabrikker vitner om en tapt domene, men symboliserer også fremtiden med potensialet som kan utløses gjennom renovering eller omfunksjonering.

Siri Sætres serier «Fable» og «Study of ghosts: Sorrow/Hope/Resignation» fremstiller drømmeaktige scener fra et polaroidkamera. I «Fable» er det uklart hvis bildet er et enkelt opptak med tre forskjellige objektiver, eller tre opptak fra tre forskjellige vinkler. Øyeblikkelige bilder uten mulighet for etterbehandling gir rom for kjemiske reaksjoner å gripe inn i komposisjonen, gi opp kontrollen og overlate alt til fantasien.

Hector Pina Barrios er den eneste deltakeren i dette prosjektet som ikke bare stoler på bilder. Med bakgrunn fra arkitektur arbeider Pina Barrios innenfor relasjonell estetikk og kommuniserer med sitt publikum. «Lodz instruction for landscape comprehension» sikter til å utfordre kreativiteten til lesere og oppmuntrer dem til å fullføre hans kunstverk gjennom å sende inn egne bilder av oppgaven. Resultatene vil deretter bli publisert i en spesiell blogg http://thelodzproject.wordpress.com/ 

En detaljert dokumentasjon av hva som synes å være en science fiction-film fra 60- eller 70-tallet utforsker 1900-tallets moderne teknologi i Yamile Calderons «Traces of the past». Det som kunne være et kontrollrom på et grønt moderskip er faktisk et nedlagt kraftverk. Likefremhet og velbalansert eksponering i Calderons komposisjoner danner et flott bakteppe for en livlig fantasi og fungerer som en grundig studie av en nedlagt tekstilfabrikk. 

Finerer (rustne nr. 2, 4 & 5) av Marthe Elise Stramrud fører oss inn i en abstraksjon, som ifølge meg henspiller på onde Disney-figurer. Likevel, som tittelen avslører, fremstiller de en jernoverflate. En container i forfall med et urovekkende mønster som kommer tilbake til vår bevissthet. I Stramruds serie opphører tiden å eksistere, og betrakteren som står fanget i et hjørne har ikke noe annet valg enn å overgi seg.









Information about Flaggfabrikken Center for photography and
contemporary art:




Flaggfabrikken Center for photography and contemporary art
is a non-profit organization run by artists in Bergen, Norway.

Flaggfabrikken was initiated in 2003 when ten former students
from the department of Photography in Bergen National Academy of
the Arts decided to pursue their careers as artists in Bergen.
They came across an old flag factory in Møllendalsveien and
renovated it with the ambition to create individual working
spaces and to set up a local base of competence for contemporary
art and photography.


In 2005 a public event called Flaggfabrikken Presenterer was
established. The event is a one-night happening for contemporary
art that embrace a wide range of presentations such as video
screenings, performances, site specific art works, art talk
shows, debates, concerts, street art, slide shows, lectures and
self presentations.


In 2006 an International Artist in Residence was initiated with
kind support from the municipality of Bergen. Three times a
year, Flaggfabrikken receives a guest artist to live and work in
Bergen for a two months period. Flaggfabrikken´s total premises
consists of 5 permanent working spaces, one guest studio and a
digital workshop for advanced printing and scanning. Among
others Flaggfabrikken has received highly profiled artists like
Carlos Motta, Susanna Majuri, Jooyoung Lee, and Luis Guerra as
guest artists.


Today the members of Flaggfabrikken are well established
artists and also active as curators, writers, professors and
photographers.





Name:

Komentarze: